Frem til nå har det vært Regnskapslovens § 3-3 c. Redegjørelse om samfunnsansvar som har vært sentral for hvordan selskapene har rapportert på temaer knyttet til bærekraft:

«Store foretak skal utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar som minst omhandler miljø, sosiale forhold, arbeidsmiljø, likestilling og ikke-diskriminering, overholdelse av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser. Opplysningene skal gis i det omfang som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat, stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet.»

Samme paragraf definerer også noen krav til hva redegjørelsen skal inneholde som et minimum, men i det store og det hele har hvert enkelt selskap vært overlatt til seg selv når de har måttet finne ut av hvordan de skal rapportere.

Det er derfor ingen overdrivelse å si at det har variert veldig hvordan selskapene har valgt å følge opp denne paragrafen. Det er heller ingen hemmelighet at revisorer i liten grad har fulgt opp hvis et selskap har hatt mangelfull rapportering om samfunnsansvar. Men gitt at paragrafen har gitt liten eller ingen veiledning for hvordan rapporteringen skal foregå, er denne praksisen med variert og lite oppfølging, også forståelig. For de som ønsker å lese mer om dette anbefaler jeg denne masteroppgaven: Revisors vurdering av store foretaksrapportering av samfunnsansvar (Nilsen og Ørbeck, 2020).

Men med nytt regelverk på plass, altså CSRD og de tilhørende ESRSene, er det ingen tvil om at dette vil radikalt endres. Selskapene som omfattes har som sagt fått servert hele 1178 såkalte datapunkter som definerer i detalj hva selskapene skal rapportere på. Her er det viktig å få med seg at tallet 1178 er det totale antall datapunkter som er definert, og ikke antall datapunkter hvert enkelt selskap må rapportere på. Hvor mange datapunkter et selskap til slutt må rapportere på avgjøres innledningsvis av det som kalles en dobbelt vesentlighetsanalyse (definert i ESRS 1). Det enkelte selskap vil med andre ord rapportere på et lavere antall datapunkter enn det totale, men mengden informasjon som skal på plass og dokumenteres er like fullt ganske så overveldende.

Mange av datapunktene er kvalitative – dvs. de er beskrivelser av hvordan selskapet oppfyller ulike krav. Eksempelvis hva slags policy selskapet har, eller hvilke mål man har satt seg, for å redusere klimagassutslipp. Men en god del av rapporteringskravene er kvantitative. For eksempel skal klimagassutslippene kartlegges, regnes på og oppgis i CO2e (ESRSE 1-6 44). Materialer og andre innsatsfaktorer (inflows) som selskapet benytter seg av skal kartlegges og oppgis i kg/tonn (ESRS E5-4). På samme måte skal alt som går ut fra selskapet av materialer etc. også regnes på og oppgis (outflows) (ESRS E5-5 33). Andre eksempler er at en skal oppgi hvor lang levetid produktet antas å ha sammenlignet med gjennomsnittet for tilhørende produktgruppe på markedet (ESRS 5-5 36 a), og hvor stor andel resirkulert materiale det er i et produkt og tilhørende emballasje (ESRS 5-5 36 c). Dette er bare noen eksempler på hva et selskap kan få krav om å rapportere på, avhengig av hvilke temaer som anses for å være de mest vesentlige for selskapet

Denne detaljerte fremstillingen av metodikk som ESRSene utgjør – altså hva og hvordan selskapene skal skaffe til veie og fremstille relevant informasjon – fordrer en helt annen fremgangsmåte med tanke på dokumentasjon, og dermed også revisorenes rolle. For informasjonen skal kunne dokumenteres – både hvor den kommer fra, hvordan den er innhentet og at den er riktig.

En del av informasjonskravene (datapunktene) er både godt forklart og vil være relativt enkelt å rapportere på og dokumentere. Tar vi for eksempel klimagassutslipp i ESRS E1 hvor klimagassutslippene deles inn i Scope 1, 2 og 3, så bør Scope 1 og 2 for de fleste selskaper være en ganske grei øvelse å finne tall og dokumentasjon på. Mens det for Scope 3 vil være en adskillig mer krevende øvelse. Scope 3 inkluderer nemlig hele 15 ulike kategorier som definerer ulike kilder til indirekte utslipp fra selskapets aktiviteter. For eksempel vil jeg tro at de ikke er så mange ennå som har kontroll på klimagassutslippene sine fra ‘innkjøpte varer og tjenester’ eller fra ‘bruk av solgte produkter’? Her vil utvikling av livsløpsanalyser (LCA’er) for ulike produkter og dokumentasjon av sådanne (EPD’er – Environmental Product Declaration) fort spille en viktig rolle.

Konklusjonen så langt er nok at det er et godt stykke frem til at alt er på plass. Det er en del som fortsatt må avklares, utformes og enes om. Samtidig, det at revisorene nå skal være tettere koblet på det nye regelverket enn det som tidligere har vært praksis for bærekraftsrelatert informasjon, lover godt for oppfølgingen av rapporteringen.

Så får vi håpe det nye regelverket ikke bare bidrar til bedre kartlegging, rapportering og dokumentasjon av selskapenes miljø- og klimaavtrykk, men også vil bidra til det som er hensikten med regelverket, nemlig det å «legge til rette for at mer kapital flyter til foretak og aktiviteter som adresserer samfunns- og miljøproblemer, og færre ressurser flyter til foretak og aktiviteter som forverrer problemene.»

Altså en mer bærekraftig økonomi.